Muang Phon-Hong

Tre bevapnede menn rusler pa veien. De fleste jegerne jeg treffer, barer vapen som ser ut som pistoler med et pasveist, meter langt lop. Sannsynligvis til a skyte fugl med. Mindre apenbart er det hva disse tre jegerne jakter pa med kolbelose Kalasjnikov. "Ikke bra!", sier en av dem nar jeg vifter med engangskameraet - det vanlige kameraet har svartnet av ristingen pa grusveien de siste ukene. Sa jeg putter det vekk og spor ingen fler sporsmal; for tre ar siden to sveitsiske syklister ble skutt akkurat her.

Etterforskningen konkluderte med at gjerningsmennene var opprorere fra Xaisomboun, et fjellomrade like ost for her. Xaisomboun er hjemprovins for Hmongfolket, og er stengt for utlendinger - offisielt pa grunn faren for flere attentat fra separatistbevegelsen. Eller kanskje er det myndighetenes hevn for at Hmong sloss med amerikanerne under borgerkrigen pa seksti og syttitallet, og siden aldri aksepterte det kommunistiske styret i Vientiane? Det var i Xaisomboun, i byen Long Tien, at amerikanerne hadde sin flybase under den Hemmelige Krigen. Selv om byen ikke er avmerket pa noen av mine kart, var den Laos nest storste by, med en av verdens travleste flyplasser.

"Snakker du engelsk?", spor en mann ifort noe som ser ut som kamelharsfrakk, sort skjorte og solbriller. Han star utenfor en strahytte sammen med noen mer tradisjonellt kledde laoter. Det later til at han har nettopp ankommet, for kofferten star ved siden av ham. "Jeg er amerikaner!", forteller den unge mannen pa sa darlig engelsk at jeg far lyst til a sporre hvor lenge han har vart det. "Hvor lenge skal du vare i Laos?", spor jeg heller. "I to uker. Jeg skal feire jul sammen med onkelen min". Jeg antar at den noe eldre mannen som star ved siden av og betrakter samtalen med stor beundring er onkelen. Skulle gjerne ha spurt ham noen flere sporsmal, men synes det virker utidig at den hjemvendte amerikaner skal tilbringe tiden med meg nar han endelig er hjemme. "Ha en god jul!", onsker jeg dem alle og triller ned en lang bakke.

Derimot tar jeg meg bedre tid til a snakke med en som presenterer seg som Jimmy. Jeg sitter i skyggen utenfor et skur og spiser kjeks nar han stiger ut av bilen sin. Forst prater han til meg pa laotisk. "Beklager, jeg snakker ikke laotisk", svarer jeg pa samme sprak. "Sa, du gjor ikke det. Snakker du fransk, da?", spor han sa pa fransk. "Littegrann". "Gjett hvor gammel jeg er?", spor han endelig pa engelsk. Jeg ignorerer det fargede haret og gullkjedene, og trekker fra ti ar til for hoflighets skyld. "Fortifem?". "Seksti!", svarer han stolt. I 1976 var han tjueni ar gammel. Kommunistene hadde akkurat tatt makten, og sammen med ti prosent av befolkningen flyktet Jimmy over Mekong til Thailand. "Etter tre maneder i en flyktingeleir, fikk jeg og broren min reise til Canada", forteller han. "Det var ikke enkelt. Men jeg studerte hardt for a lare meg engelsk". Med en asiatisk aksent. "Og na er du kanskje mer canadisk enn laotisk?". "Ja, er du gaarn! Jeg tilbragte hele karrieren min der, og ble rik. Giftet meg og fikk fem barn. Men na er jeg singel og fri...", sier han og blunker til jenta jeg kjopte kjeks av. "Men det er ikke noe problem for deg a komme tilbake pa besok til Laos?". "Nei, kommunismen er bare navnet igjen av". "Lengter du tilbake hit?". "Ja, jeg er her tre maneder hvert ar. For a besoke familie og venner". "Sa hvorfor ikke flytte hjem igjen?". "Da kunne jeg risikere a miste mitt canadiske statsborgerskap". Og det har han nok slitt hardt for a fa. Mon tro om Jimmy ble en canadisk canadier, eller forble han en innvandrer halve livet; en annenrangs canadier? Har han mistet sin tilhorighet; blitt en mann uten land, en som ikke horer hjemme noen steder?